Spania sto klar til å invadere nabolandet Portugal. Målet var å stoppe spredningen av kommunismen.
25. april 1974 kastet Portugal av seg diktaturet i det som har blitt kalt nellikrevolusjonen.
Men det skulle ta to år før vanlige demokratiske prosesser kom igang. Imens sto kommunistene sterkt i det som ble «kontinuerlig revolusjonær prossess».
Bak nellikrevolusjonen sto det en gruppe militære med bakgrunn fra kolonikrigene i Afrika.
I årene etter revolusjonen, var maktkampen sterk. Kommunistene hadde under fascistdiktaturet drevet en aktiv motstandskamp. Men det var til slutt sosialistpartiet, med Mário Soares i spissen, som gikk av med seieren i valget i 1976.
Revolusjonen kunne imidlertid ha fått en helt annen slutt. Avisen El País skriver nå at det spanske diktaturets siste president, Carlos Arias Navarro, i 1975 klargjorde overfor USA at Spania var klar til å invadere nabolandet «for å unngå at kommunismen sprer seg».
I flere møter med amerikanske diplomater og folkevalgte uttrykte den spanske presidenten «sin dype bekymring» over situasjonen i Portugal etter revolusjonen.
«Spania er klar til å ta kampen mot kommunismen alene, om nødvendig. Dette er et sterkt og rikt land. Vi ønsker ikke å be om hjelp. Men vi regner med samarbeid og forståelse fra våre venner,» skrev Navarro i et brev til daværende utenriksminister Henry Kissinger.
Også den amerikanske ambassadøren i Spania bekreftet det samme:
«Arias sa at den spanske hæren kjenner farene ved kommunismen gjennom erfaringene fra borgerkrigen, og står samlet,» skrev han i et brev til Washington i april 1975.
Det kom aldri så langt at planene om en invasjon av Portugal var i nærheten av å bli realisert. En av de uttalte grunnene var ganske enkelt at Spania og Portugal deler en litt for lang grense. Det ville dermed være umulig for Spania å sikre seg mot motangrep over grensa.
Apropos:
Kl. 00.20 ble følgende sang spilt av på portugisisk radio: Grândola, Vila Morena. Det var signalet som startet nellikrevolusjonen.
